Rettferferd for fosterhjemsbarn

PRESSEMELDING fra Rettferd for barnehjemsbarn www.barnehjemsbarn.ning.com

 

Kommunal billighetserstatning i Stavanger, har siste tog gått for mange.

 

 Stavanger kommune - saksfremlegg av 08.05.2006

Når det gjelder fosterhjem, omfattes ikke disse av granskingsutvalgets mandat. Forholdet til fosterhjem er heller ikke berørt i Befring-rapporten. Det er sannsynlig at det for tidligere fosterhjemsbarn foreligger enda mindre dokumentasjon fra kommunens side enn for tidligere barneverninstitusjonsbarn.

Under henvisning til uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 6, nr 2 har Høyesterett i dom publisert i Rt. 1996 s. 864 konkludert med et krav om klar sannsynlighetsovervekt for at retten skal legge til grunn at det foreligger straffbare forhold. Manglende dokumentasjonsgrunnlag som nevnt over vil i henhold til dette gjøre det vanskelig for tidligere fosterhjemsbarn å oppnå oppreisning. Det kan spørres hvor rimelig det er at de tidligere fosterhjemsbarna skal bære belastningen ved dette. Imidlertid må spørsmålet ses i sammenheng med at en innvilgelse av oppreisning til et tidligere fosterhjemsbarn med grunnlag i for eksempel påstand om overgrep i langt større grad vil identifisere påstått overgriper enn hva tilfellet er for barneverninstitusjoner. Dette reiser alvorlige etiske problemstillinger i forhold til uskyldspresumsjonen. Det reiser også praktiske problemstillinger i forhold til om man i tilfelle må gjøre påstått overgriper til part i saken, med de rettigheter for vedkommende dette innebærer.

 

Rådmannen mener hensynene for ikke å medta fosterhjem i oppreisningsordningen er svært tungtveiende, og foreslår derfor at oppreisningsordningen kun omfatter barneverninstitusjoner, herunder spesialskoler og skolehjem.

 

Nytt om Kommunal oppreisning fra Drammen og Oslo.

Etiske og juridiske problemstilling for fosterhjemsbarn.

Det største tvilsspørsmålet er om også tidligere fosterhjemsbarn skal inkluderes i billighetserstatningsordningen.

Hovedårsaken til dette er at man i fosterhjems saker lettere vil kunne identifisere en

påstått overgriper, og dermed ut i fra alminnelige saksbehandlingsprinsipper bør varsle vedkommende om hvilke beskyldninger som er rettet mot han/henne. En påstått overgriper vil i så fall kunne ønske å forsvare seg gjennom f.eks. rettsvesenet. På denne måten kan saken få helt andre dimensjoner enn et oppgjør mellom kommunen, og et mulig offer for manglende gjennomføring av kommunal tilsyns- og/eller oppfølgingplikt. Dette er ikke særegent for fosterhjemsbarn.

Faren for ubegrunnet å bli stemplet som overgriper er tilstede også i saker som gjelder opphold i barnehjem eller annen barnevernsinstitusjon, selv om man som (tidligere) ansatt er mer beskyttet av "systemsvikt" enn en fostermor/fosterfar .

Kommunen kan heller ikke påta seg ansvaret for å beskytte påståtte overgripere. I Oslo har man "løst" dette ved at kommunen også behandler fosterhjems saker uten å varsle påstått overgriper, som for øvrig kan være vanskelig å spore opp.

Risikoen ved å unnlate varsling knytter seg til saker der søker tilkjennes erstatning, og påstått overgriper blir kjent med dette. Påstått overgriper kan da anlegge søksmål for domstolene, med påstand om at vedtaket om erstatning er ugyldig på grunn av saksbehandlingfeil.

Denne risiko har Oslo kommune redusert ved at avgjørende myndighet (erstatningsutvalget) kan legge stor vekt på søkers saksfremstilling, slik at det ikke tas stilling til hva påstått overgriper har gjort (redusert beviskrav). En slik tilnærming reiser imidlertid også spørsmål om mulighet for misbruk av ordningen fra søkers side, og om kompliserte bevisvurderinger. Disse spørsmål diskuteres løpende av erstatningsutvalget for slike saker i Oslo.

Problemstillingene nevnt over er hovedårsaken til at man i Bergen og Stavanger har valgt å utelate fosterhjemsbarn som gruppe, i forhold til muligheten for å søke kommunal  billighetserstatning. Samme problemstilling hadde man i Oslo, der bystyret likevel vedtok å la ordningen omfatte også tidligere fosterhjemsbarn.

Til tross for at det å inkludere fosterhjemsbarn reiser en rekke vanskelige, juridiske og etiske

problemstillinger i forhold til påståtte overgripere, er rådmannen av den oppfatning at hensynet til tidligere fosterhjemsbarn bør veie tyngst. Det vil også kunne bli oppfattet som urimelig hvis fosterhjemsbarn, som en viktig målgruppe, blir avskåret fra muligheten til å fremme krav om billighetserstatning. Rådmannen foreslår derfor at Drammen kommune velger "Oslo-modellen", med unnlatt varsling av påstått overgriper, og med

redusert beviskrav for søker (omtales nærmere i et senere avsnitt).

Som følge av nevnte problemstillinger, både generelt og spesielt i saker vedrørende tidligere

fosterhjemsbarn, anbefaler rådmannen at kommuneadvokaten i forbindelse med saksbehandlingen påtar seg et ansvar for å informere søker om mulige konsekvenser, både for søker og for påstått overgriper. I denne sammenheng vil det være viktig å få frem bl.a. følgende:

 

· Et vedtak om billighetserstatning innebærer en erkjennelse av storsamfunnets moralske og etiske ansvar for mulig svikt i kommunens tilsyns- og oppfølgingsansvar, og tar derfor ikke stilling til om påstått overgriper har begått de handlinger han/hun blir beskyldt for.

· Tilkjennelse av billighetserstatning kan også føre til rettstvist (ærekrenkelsessak) eller andre konflikter mellom søker og påstått overgriper

· Dersom saken omtales i media, vil dette kunne innebære en stor personlig belastning, både for søker, påstått overgriper og deres familier.

 

Konklusjonen er at Hoved overgrepet er BARNEVERNETs ansvar, uansett hvordan byråkratene snur og vender på dette, så er det BARNEVERNET den føste som har fattet vedtak om plassering i fosterheim, som den gang på 1950-60 - 70 tallet var de største overgrip årene for mange.

Derfor bør alle kommuner ta dette inn over seg, og ikke bare skyve dette under døra.

Vi vet med sikkerhet at mange fosterhjemsbarn har unnlatt å søke pga at Bergen og Stavanger har unnlatt denne gruppe.

I det vi nå vet, at det er dobbelt så mange som kunne søkt og som har krav på samme behandling som alle andre fikk.

Saken vil nå bli overlevert til juridisk vurdering i det vi mener at man her har utelatt en gruppe, som det sås tvil om har krav på erstatning, men som har rett på samme behandling som alle andre uavhengig av Institusjon, fosterhjem også fritidshjem,  også private ungdomshjem, ble det begått overgrep, der det var BARNEVERNET som tok avgjørelsene om plasseringene.

Nå ser vi at flere kommuner har fattet poenget, som det fremgår i denne artikkelen fra Oslo og Drammen.

Helle saken er oppsiktsvekkende og svært diskriminerende behandling, dette har medført ekstreme bipolare lidelser, gjennopplevelsene for mange som har forsøkt å søke om erstatning, men som er blitt avvist, i flere tilfeller, har dette medført til at søker har tatt sitt eget liv, eller død har inntruffet pga bipolare lidelser, andre sykdommer, har gjort livet uutholdelig i kampen om å bli TRODD,

I fra 1950-60-70 tallet var en av de verste periodene, der barnevernet og kirkens folk tok barn uten lov og rett og plasserte dem i fosterhjem rundt om i bygde Norge, hvor det var ekstrem kristendomslære som var deres lover og normer, som rådet i kirker og bedehus, på bondegårdene hvor de fleste ble plassert, ble de brukt som slaver.

I disse årene ble mennesker som ble plassert rundt slik som her beskrevet, ble også brukt i medisinsk forskning, som blant annet Lobotomerte, sterilisering, kastrering, eltrosjokk, LSD forsøkene ingen vil snakke om med mer……

 

Flere søkere vi har snakket med sier følgende:

”Jeg er blitt lurt, lurt til å tro at jeg måtte kjøre saken mot fosterforeldrene mine, når jeg egenlig kunne søkt på bakgrunn av barnehjemsoppholdet, og at jeg hadde rettigheter som fosterbarn selv om de egentlig allerede hadde bestemt seg for å ikke inkludere fosterhjemsbarn da hensynet ble for tungtveiende.”

”Ingenting av dette er blitt opplyst meg om”. Dette er en skam!

Dersom det viser seg at flere IKKE har søkt pga unnlatelse som enkelte kommuner har gjort, må vi se på saker på en ny Juridisk vinkel i det personer som har vært i fosterhjem også har krav på erstatning i det vi mener det er Barnevernet som var den direkte hovedårsak til alle plasseringer i institusjoner, som nemt tidligere.

Mange av disse var på barnehjem i regi av Barnevernet i mange år, før dem ble plassert i fosterhjem.

Dersom det viser seg som nemt at erstatningsutvalget har avvist søknader fra fosterhjemsbarn, kan dette medføre flere søksmål mot Kommunen(ene) ellers så vil vi foreslår at fristen utvides med minst 6 mnd, for Rogaland og Bergen slik at de som ikke har fått sjansen til å søke pga av nemt problema i denne utelatelsen av fosterhjemsbarn.

I det vi nå vet, at det er dobbelt så mange som kunne søkt og som har krav på samme behandling som alle andre fikk.

Konklusjon:

Saken er direkte diskriminerende, det er forskjellsbehandling og det striddes med menneskerettighetene og flere konvensjoner.